Singel romantiker i London?

Da har jeg et særdeles godt tips til deg.

Til dere som leter etter svar på om spedbarn kan spise vafler

Har det travelt. Men stikker innom og ser hva folk har søkt på og havnet her. 

Til dere som leter etter svar på om spedbarn kan spise vafler: Som magikeren Merlin sier til den unge Arthur: Trust your instincts, boy. Eller girl, alt etter som.

(Og hvis instinktene dine ikke snakker tydelig til deg: Jeg tror ikke et ellers friskt spedbarn i fastfødespisende alder blir sykt av å få smake litt på en vaffel. Jeg tror heller ikke at du bør gjøre det til en vane å la barnet får vafler. Vafler inneholder vel gjerne en ikke uvesentlig mengde kumelkfett, som de skal ha begrensede mengder av det første året)

Og dere som lurer på om menn kan gå med tights: Er ikke dette helt og holdent opp til hver enkelt mann?

Jeg venter spent på neste googletreff.

Emo i tights og turnsko

Min generasjon ler jevnt over av emoene. Se for eksempel denne posten. Det er ikke pent av oss. Kanskje det er fordi vi er ironigenerasjonen. Og kanskje, som vi sier på Hedmarken, kænskje kua ha glømt at hu ha vøri kælv.

Så la oss ta en kikk på damen i speilet (de av oss som refereres til som damer heretter. Sukk). Jeg har nemlig holdt på med en massiv opprydning og funnet min egen samling av brev mottatt i tenårene. Jeg skal ikke henge ut noen, så slapp av. Eller stay cool !!!!!!!!!!, som vi ville sagt i 1992. Jeg vil bare si at vi kanskje var bittelitt emo selv. Ikke at vi drev med så mye fysisk selvskading, og klærne våre var heller fargerike. Selv mente jeg i lengre tid at det var kult å ha på seg to forskjellige turnsko, storblomstrete tights i pastellfarger, og dongerijakke med liksomtegneseriestriper sydd på kryss og tvers over rygg og ermer. Jo flere farger, jo bedre.

Men vi dyrket hjertesmerte og ulykkelig kjærlighet. Noen av oss ble rett og slett litt overrasket da vi havnet i summa summarum velfungerende voksne kjærlighetsforhold. Nå skjønner jeg jo at denne posten kunne blitt riktig så morsom dersom jeg siterte noen av brevene jeg fikk i perioden 1990-1996, men så slem er jeg ikke. Jeg kunne ha hengt ut meg selv og publisert diktet Du som stal sjela mi, men jeg tror min samling av egenproduserte dikt har vandret heden i en tidligere ryddeprosess, uten at det er et tap for verdenslitteraturen.

Og apropos dikt. Min yndlingsdikter i ungdomstiden var Emily Dickinson (Heart, we will forget him! You and I, tonight). Om jeg må velge én enkelt yndlingsdikter i dag tror jeg nesten jeg lander på Wildenvey (… hver gang gleden over livet var meg sterk og nær og ny). Jeg tror ikke jeg er den eneste som er tolv hakk lykkeligere som voksen enn som tenåring. 

Og om du er en fortvilet emo som har lest helt hit: livet blir bedre med åra! Jeg lover. Stol på ei dame som har gått i to forskjellige turnsko.

This paternoster is about to start moving

Av alle de merkelige små tingene jeg savner ved England (menneskene ikke inkludert) er paternosteren på universitetet mitt høyt oppe på lista. Hver gang den hadde hatt en stopp (og det var ikke sjelden, store studentflokker sto og ventet i hver etasje og hoppet på i fart, man må nemlig hoppe på og av i fart) kom det over høytaleren før den startet igjen: This paternoster is about to start moving. En paternoster er en båndheis, med vogner som går rundt og rundt, man kunne være med en runde hvis man ville. Sånn som han her (og dette er den samme paternosteren) :  

Feelgoodnostalgi

Sånne taggeskyer er avslørende, gitt.  Og vi holder fram som vi stevner.

(og sånn et nydelig dikt det er!)