The Development Set
by Ross Coggins

Excuse me, friends, I must catch my jet
I’m off to join the Development Set;
My bags are packed, and I’ve had all my shots
I have traveller’s checks and pills for the trots!

     The Development Set is bright and noble
     Our thoughts are deep and our vision global;
     Although we move with the better classes
     Our thoughts are always with the masses.

In Sheraton Hotels in scattered nations
We damn multi-national corporations;
injustice seems easy to protest
In such seething hotbeds of social rest.

     We discuss malnutrition over steaks
     And plan hunger talks during coffee breaks.
     Whether Asian floods or African drought,
     We face each issue with open mouth.

We bring in consultants whose circumlocution
Raises difficulties for every solution –
Thus guaranteeing continued good eating
By showing the need for another meeting.

     The language of the Development Set
     Stretches the English alphabet;
     We use swell words like “epigenetic”
     “Micro”, “macro”, and “logarithmetic”

It pleasures us to be esoteric –
It’s so intellectually atmospheric!
And although establishments may be unmoved,
Our vocabularies are much improved.

     When the talk gets deep and you’re feeling numb,
     You can keep your shame to a minimum:
     To show that you, too, are intelligent
     Smugly ask, “Is it really development?”

Or say, “That’s fine in practice, but don’t you see:
It doesn’t work out in theory!”
A few may find this incomprehensible,
But most will admire you as deep and sensible.

     Development set homes are extremely chic,
     Full of carvings, curios, and draped with batik.
     Eye-level photographs subtly assure
     That your host is at home with the great and the poor.

Enough of these verses - on with the mission!
Our task is as broad as the human condition!
Just pray god the biblical promise is true:
The poor ye shall always have with you.

* * *

Men hvis du ler, så setter du kanskje latteren litt i halsen når jeg forteller at det ble skrevet i 1976.

Da har jeg et særdeles godt tips til deg.

Jeg har pleid å blogge om ulike ting som opptar meg der og da, og liker å tro at dette har vært interessant for andre enn meg. Nå er jeg ikke så sikker på om det som opptar meg er så spennende for omverdenen lenger.

For tiden er dette noe av det som opptar meg, in no order bortsett fra helt i begynnelsen:

- Folkene jeg er aller mest glad i og livene deres.

- Det faktum at mitt parforhold, på grunn av det komparative fortrinn på flere områder, herunder byggteknisk kompetanse og amming, har fått et umiskjennelig preg av tradisjonell kjønnsrolledeling (med unntak av matlaging, som er min samboers ubestridte domene) det siste året.

- Pendlertilværelsen vi skal begynne på, kollektivtrafikkens tidvise upålitelighet og prisen på drivstoff (oh bother).

- Privatøkonomi generelt. Au pair. Vaskehjelp. Arbeidsgiveravgift. 80% stilling. Hjemmeværende mann.

- Jobben min som har blitt mer faglig utfordrende og jeg har fortsatt ikke felterfaring og bye bye non-family postings. Kanskje coach ikke er så teit likevel.

- Kan jeg klare å skrive en av romanene jeg har i hodet, og skriver jeg godt nok til at jeg kan selge det til et forlag?

- Når passer det å få mitt neste barn? Hvor mange flere skal jeg ha? Hvor stor spredning i alder?

- André Bjerkes parafrase over Wildenvey: Og min ungdom var nok enda mere kort enn den var skjønn. Tredveårskrise på forskudd. Hvor lenge er vi unge og lovende? Nevnte jeg at begge mine gamle flammer gifter seg og at barndomsvenner sitter i lederstillinger? Jeg er i riktig forhold, det er ikke det, og jeg vil heller ha en spennende fagstilling enn personalansvar, i alle fall her og nå. Det er det at livene våre går, videre, og før var de fulle av krumspring og plutseligheter og nå er vi på voksensporet alle sammen. Das gibt nur einmal, das kommt nicht wieder, das ist so schön ein Traümerei. Beklager mangelen på scharfes s og mulig feilskrivning av drøm, jeg nedprioriterer det i kveld, det er leggetid for lenge siden.

- Hund. Urealistisk. Kanin?

- Den politiske situasjonen på Balkan, som jeg ikke får fulgt opp godt nok til å blogge om den, men les B92, kjære lesere, og følg med på hvilke utslag Kosovos uavhengighetserklæring gir for russisk politikk i Georgia og omegn.

- Barack Obama, som er den første amerikanske politikeren jeg har vært begeistret for noensinne, se hjemmesiden hans, jeg sier ikke at han er en mann jeg ville stemt på om han stilte til Stortingsvalg her hjemme, men likevel.

- Trafikkregler. Nå som jeg endelig er litt ovenpå hva gjelder forståelse for hovedstadstrafikken blir jeg frustrert over alle som later til å tro de er alene på veien. Og frustert over at jeg lar en ting som dette frustrere meg. Pryssiluskan i meg.

- Tregheten i boligmarkedet.

- Beplantning. Realistisk, lettstelt (som er det nye stikkordet mitt hos frisøren. Før var det “noe du tror kler meg”) beplantning. Visste dere at lupiner skal utryddes fra den norske floraen? Fordi de tar over. Som kongekrabber, eller kaniner i Australia.

- Innredning (det er diskutabelt og mer enn det å bruke penger på slikt, ikke har jeg så mye penger til overs heller. Og likevel ble jeg så pladask glad i det. Og plutselig er jeg en av de prøysenske fjåsejentene som har flyttet til byen, jenter fra en liten plass som de Lillos synger om. Lærer seg å vokse opp og blir ordentlige damer. Rotløs vise)

Så. Her har dere statusen. Mye av dette er enten for privat eller for trivielt til å blogge om, og som jeg sier, får ikke fulgt med godt nok på Balkan til å skrive om det. Det er derfor det ikke skjer så mye her. Jeg venter på væromslag/prioriterer romanforsøket.

Har det travelt. Men stikker innom og ser hva folk har søkt på og havnet her. 

Til dere som leter etter svar på om spedbarn kan spise vafler: Som magikeren Merlin sier til den unge Arthur: Trust your instincts, boy. Eller girl, alt etter som.

(Og hvis instinktene dine ikke snakker tydelig til deg: Jeg tror ikke et ellers friskt spedbarn i fastfødespisende alder blir sykt av å få smake litt på en vaffel. Jeg tror heller ikke at du bør gjøre det til en vane å la barnet får vafler. Vafler inneholder vel gjerne en ikke uvesentlig mengde kumelkfett, som de skal ha begrensede mengder av det første året)

Og dere som lurer på om menn kan gå med tights: Er ikke dette helt og holdent opp til hver enkelt mann?

Jeg venter spent på neste googletreff.

Min generasjon ler jevnt over av emoene. Se for eksempel denne posten. Det er ikke pent av oss. Kanskje det er fordi vi er ironigenerasjonen. Og kanskje, som vi sier på Hedmarken, kænskje kua ha glømt at hu ha vøri kælv.

Så la oss ta en kikk på damen i speilet (de av oss som refereres til som damer heretter. Sukk). Jeg har nemlig holdt på med en massiv opprydning og funnet min egen samling av brev mottatt i tenårene. Jeg skal ikke henge ut noen, så slapp av. Eller stay cool !!!!!!!!!!, som vi ville sagt i 1992. Jeg vil bare si at vi kanskje var bittelitt emo selv. Ikke at vi drev med så mye fysisk selvskading, og klærne våre var heller fargerike. Selv mente jeg i lengre tid at det var kult å ha på seg to forskjellige turnsko, storblomstrete tights i pastellfarger, og dongerijakke med liksomtegneseriestriper sydd på kryss og tvers over rygg og ermer. Jo flere farger, jo bedre.

Men vi dyrket hjertesmerte og ulykkelig kjærlighet. Noen av oss ble rett og slett litt overrasket da vi havnet i summa summarum velfungerende voksne kjærlighetsforhold. Nå skjønner jeg jo at denne posten kunne blitt riktig så morsom dersom jeg siterte noen av brevene jeg fikk i perioden 1990-1996, men så slem er jeg ikke. Jeg kunne ha hengt ut meg selv og publisert diktet Du som stal sjela mi, men jeg tror min samling av egenproduserte dikt har vandret heden i en tidligere ryddeprosess, uten at det er et tap for verdenslitteraturen.

Og apropos dikt. Min yndlingsdikter i ungdomstiden var Emily Dickinson (Heart, we will forget him! You and I, tonight). Om jeg må velge én enkelt yndlingsdikter i dag tror jeg nesten jeg lander på Wildenvey (… hver gang gleden over livet var meg sterk og nær og ny). Jeg tror ikke jeg er den eneste som er tolv hakk lykkeligere som voksen enn som tenåring. 

Og om du er en fortvilet emo som har lest helt hit: livet blir bedre med åra! Jeg lover. Stol på ei dame som har gått i to forskjellige turnsko.

Av alle de merkelige små tingene jeg savner ved England (menneskene ikke inkludert) er paternosteren på universitetet mitt høyt oppe på lista. Hver gang den hadde hatt en stopp (og det var ikke sjelden, store studentflokker sto og ventet i hver etasje og hoppet på i fart, man må nemlig hoppe på og av i fart) kom det over høytaleren før den startet igjen: This paternoster is about to start moving. En paternoster er en båndheis, med vogner som går rundt og rundt, man kunne være med en runde hvis man ville. Sånn som han her (og dette er den samme paternosteren) :  

Sånne taggeskyer er avslørende, gitt.  Og vi holder fram som vi stevner.

(og sånn et nydelig dikt det er!)

Jeg skjønner jeg er sent ute. Først nå har jeg oppdaget hvilken gullgruve YouTube er.

Jeg kalte kaninen min Punky. Jeg elsket klærne hennes. Jeg tror faktisk jeg gjør det fortsatt, selv om jeg har sluttet å gå med ulike sko.

Natt etter natt har jeg nå lurt på om Morgenbladets Scruella de Ville bor i min blokk. Nylig skrev nemlig de Ville, etter sigende et pseudonym for en kjent norsk journalist, en petit med tittelen Fylleteigen. Her forteller hun om en ofte bedrukken og bråkete nabo som gjerne sovner med radioen på. De Villes nabo har en dørmatte med påskriften Oh no, not you again. Alt i alt passer beskrivelsen særdeles godt på det som later til å være et guttekollektiv i blokka vår.

Flere netter i uka vekkes vi av tre fulle menn som sjangler inn i bakgården og brøler NACHSPIIIIIIIEL med brølete fulle mannsstemmer. Hadde de bare vekt oss voksne, hadde det vært irriterende nok. Men en liten baby som til sin store glede oppdager at pappa og mamma er våkne de også, vil ikke sove igjen med det aller første.

Skal man dømme ut fra nivået på argumentasjonen dem imellom (for ikke å snakke om blodet på ytterveggen der de sto og ropte sinte ting til hverandre natt til lørdag), er det liten sjanse for at vi skal klare å snakke dem til fornuft. (Et øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde vært for fordomsfull, for sannelig sto de og sang Marseillesen. Men jeg tror de hadde gjort vesentlige forandringer i teksten. Av typen Glory Glory Man’ United, And The Reds Go Marching In. Ikke spør hvorfor jeg kan slike tekster). Å kaste bæsjebleier eller tømme store mengder vann i hodet deres kan starte en krig, og er trolig kriminelt. Altså gjør vi ikke det heller.

Og dessuten holder samvittigheten meg igjen. For et par år siden, før bølleguttene flyttet inn, var det vi selv som hadde de mest høylydte festene i blokka. Jeg minnes en fødselsdag der folk ikke dro hjem før sju, og naboene klagde aldri. Så ettersom vi og våre venner har sunget oss gjennom flere plater med SingStar (jeg kan tenke meg at særlig KARMA KARMA KARMA KARMA KARMA KARMA CHAMELEON har vært et irritasjonsmoment) på høyt volum, får vi kanskje tåle noen krangler og fotballsupportersanger. Det er bare det at fra et arbeids- og foreldrelivsperspektiv har “Stille mellom 23:00 og 07:00″ fått en helt annen mening.

Mer om artige dørmatter kan du forresten lese her. Og nå passer det jo bra å lære seg hvordan man legger ut videoer fra YouTube.

Oi, det var lett. Og jeg som har unngått det så lenge.

Oppdatert: Børges naboer er hakket verre.

Jeg er ikke så kreativ når det gjelder bloggtitler, skjønner jeg.  De av dere som leste nå nedlagte (og ved et uhell slettede) marion.blogg.no forstår hvorfor denne bloggen har adresse www.marion2.wordpress.com, og nå forstår dere andre det også. Og det var det jeg rakk i dag.